Fiskeribladet Fiskaren den 05. juni finner vi en lederartikkel med førstnevnte overskrift – fiskerøre. Inne i avisa finner vi artikler om «laksegaver» og «korrupsjon», der også undertegnede, basert på et kort telefonintervju den 29. mai er sitert slik: «Jeg kan bekrefte at det er en tiltakende diskusjon om hvorvidt laksenæringens bidrag til forskjellige veldedighetsformål kan oppfattes som «smøring». Videre er jeg også gjengitt slik: «Jeg tror det er viktig å se på størrelsen av beløpene. Når det er snakk om store beløp, er det grunn til å tenke seg om».

Jeg har ingen ting å utsette på måten journalisten har sitert meg på, slik det framgår av den aktuelle artikkel inne i avisa og ovenfor. Men jeg reagerer sterkt på at redaktøren i lederartikkelen, og på dette grunnlaget, framstiller det som at jeg mener enkelte tilfeller handler om korrupsjon og han til og med tillater seg å skrive: » Når da hitraordfører Ole Haugen mistenkeliggjør motivet til landets oppdrettere blir dette svært søkt».

Hvis det er noe som er søkt, og som man kan tillate seg å spørre om motivet for, så er det redaktørens måte å omskrive og bruke mine uttalelser på. Jeg tillater meg også å stille spørsmål om avisa og redaktøren holder seg innenfor rammen av god presse etikk. I beste fall kan man si at redaktøren praktiserer lederartikkelens tittel , nemlig «fiskerøre». Jeg konstaterer at jeg har bedt avisa om beklagelse, noe redaktøren ikke har funnet noen grunn til. Men jeg konstaterer også at journalisten som intervjuet meg har andre vurderinger enn redaktøren.

Temaet som avisa har tatt opp er meget viktig, og det fortjener en seriøs diskusjon og mest mulig presisjon. Alle parter, givere og mottakere må utvise aktsomhet, og somdirektør Trond Davidsen i FHL sier, i samme avis og under samme sak: «..det går en grense».

I artikkelen siteres jeg også på erfaringene jeg har i forhold til vindkraftutbyggere, altså en annen bransje som bruker kommunale naturressurser. Med statens selskap – Statkraft – i spissen, så konstaterer jeg at man er meget påholden i forhold til såkalte «milde gaver». Misbrukende påholden, synes jeg, sett i lys av det som små lokalsamfunn sitter igjen med som bidrag for å løse storsamfunnets energibehov.

I nevnte lederartikkel i avisa brukes bl.a. et eksempel fra Lovund. Der har sjømatnæringen bidratt, sitat: «..med syv millioner kroner til ny flerbrukshall». Dette synes jeg er meget, meget bra, og slik jeg kjenner dette miljøet så er det neppe beheftet med krav om gjenytelser og derav heller ingen grunn til å karakterisere det som «smøring». Å kalle det «korrupsjon», slik dette ordet oppfattes i det norske språk og i den norske kultur, det vil være skivebom, etter mitt skjønn.

Vi, avisa Fiskaren, redaktøren og jeg, er kanskje enige om at den norske stat og næringslivet bidrar, i stort monn, i mer sentrale strøk. Store kulturbygg og store kulturarrangement blir finansiert med den største selvfølgelighet. I distriktene og på kysten må vi i langt større grad «gjøre det selv». Ofte gjennom spleiselag mellom kommune, næringsliv og frivillige krefter. I Hitra kommune har vi gode erfaringer med dette, bl.a. takket være «utløsende» bidrag fra herværende sjømatbedrifter.

Ikke som i stede for «milde gaver», men gjerne som i tillegg til, er vi imidlertid meget opptatt av å kunne oppnå «en rimelig andel» av verdiskapinga som knytter seg til bruken av våre naturressurser. Derfor; det meget legale, rettferdige og likebehandlende kravet om direkte skatte- eller avgiftsinntekter til vertskommunene fra laksenæringa og fra vindkraft. Også derfor er Hitra kommune medlem av både Nettverk fjord- og kystkommuner (NFKK) og Landssammenslutninga av norske vindkraftkommuner ( LNVK). Jeg takker avisa Fiskaren og redaktøren for utvist forståelse for våre prinsipielle standpunkt og for «vår sak».

Hitra, 09. juni 2013

Ole L Haugen

Ordfører i Hitrakommune og styreleder i NFKK