Ordfører Jan Helge Grydeland i Roan kommune har sendt inn leserinnlegg med referat fra Ikystkonferansen i Trondheim 2. november i år:
Undertegnede er ordfører i Roan kommune, en liten kommune helt ute på kysten på nord Fosen i Sør Trøndelag. Roan kommune er medlem i interesseorganisasjonen NFKK (nettverk for fjord- og kystkommuner), en organisasjon som jobber for kystens interesser, tilrettelegging og mer lokal verdiskaping i de kommunene som er vertskap for bl.a. oppdrettsnæringen.
Roan kommune har som flere andre kystkommuner over flere år, lagt til rette for at oppdrettsnæringen skal, både føle seg velkommen i kommunen og ikke minst kunne skape seg en næring det skal kunne gå an å leve av. Dette har foregått over flere år, også i Roan, satt i system av fiskerimyndighetene både på nasjonalt og regionalt nivå. Kommunene tilrettelegger areal gjennom sine kommunale arealplaner til formålet, Staten deler ut konsesjoner til ulike aktører etter vedtatte kriterier- kriterier som noen kaller «skjønnhetskonkurranse». Så langt er alt tilsynelatende vel, kommunene har gjort jobben sin med tilrettelegging, Staten har delt ut og auksjonerer ut nye konsesjoner, og oppdrettsaktørene tjener penger og skaper verdier, og det er bra.
Det som imidlertid ikke er bra, er at den lokale verdiskapingen i stadig større grad uteblir, dette samtidig med at oppdrettsnæringen tjener store penger. Mange av selskapene er etter hvert børsnotert, med eiere, hovedkontor og sjefene langt bort fra mærkanten, men der de høster og forflytter, bort fra kystkommunene, et flertalls milliarder i overskudd.
I Roan har vi flere oppdrettere, i tillegg til at vi blir «rammet» av taretråling. Taretrålingen gir bare negativ ringvirkning til Roan da det er en berettiget mistanke om at høstingen ødelegger for oppvekst av fiskeyngel av forskjellige slag og andre marine arter som lever i tareskogen, fisk som skal fiskes av våre fiskere og ikke minst leveres til fiskemottakene i kommunen. At tarenæringen får utføre sitt virke som de gjør i dag, kan i beste fall karakteriseres som «ran» av lokale resurser og kan sammenlignes med lignende ran av ressurser som skjer andre steder på vår klode. Alt dette for at et desidert mindretall investorer skal tjene store/ mest mulig penger og vi som bor og lever og har slike råstoffer i «vår hage» ikke får noe tilbake for dette.
I min kommune er det noen oppdrettere som leverer til lokalt slakteri, og det er bra, det genererer arbeidsplasser, og skatteinntekter til kommunen – lokal verdiskaping. Det samme gjelder også for en annen oppdretter som sørger for arbeidsplasser og skatteinntekter i kommunen, også lokal verdiskaping. Den tredje oppdretteren, og for å kalle en spade for en spade, SalMar Farming bruker også våre nærkystområder fordelt på 5 lokaliteter og 15000 tonn biomasse ihht. gitte konsesjoner. SalMar har de siste to – tre år betalt et lite beløp per kilo fisk og per stk. smolt til Roan kommune – for bruk av kystnære områder utenfor Roan til det som for oss var definert som SalMar – fondet, en rimelig sak for SalMar og en positiv ting, trolig både for SalMar og definitivt for Roan kommune. Fondet ble etter avtale benyttet til å stimulere nærings- og kulturlivet, og det var greit nokk, i Roan var vi fornøyd. Størrelsen på bidraget fra SalMar var 12 øre mindre per kilo og stk. enn det som betales, også av SalMar gjennom sine skotske datterselskap, i den såkalte «Skotske modellen».
Når Roan kommune innførte eiendomsskatt på «verker og bruk», ble SalMar – fondet avsluttet fra SalMar sin side. I forhandlinger med SalMar ble de tilbudt å trekke eiendomsskatten fra det opprinnelige fondet slik at totalen ble tilnærmet den samme og at det fortsatt skulle bli en positiv sak både for SalMar og for kommunen. SalMar sier under forhandlingene at de ønsker at det skal tilkomme verdier til vertskommunene der de er etablert… Endelig tilbud fra SalMar ble kr. 0,1 øre per stk og kilo. Eiendomsskatt på SalMar utgjør i Roan kommune kr. 96.510,- for 2012, en dråpe i havet i forhold til verdiene de tar ut som fortjeneste utenfor min kommune.
Sett opp mot den siste tids medieoppslag om SalMar sine store overskudd ( Dagens Næringsliv 8. nov. 2012 «I tredje kvartal tjente SalMar tre kroner per kilo – 35000 tonn solgt laks i samme kvartal» ). Det utgjør altså da, bare for et kvartal, over 100 millioner i overskudd. I lys av dette så blir tilbudet til Roan kommune nærmest å kunne betraktes som en hån, et ran av lokale resurser.
Nok om «en spade for en spade», vi ser i det øvrige mediebildet at også andre kommuner er særdeles lite fornøyd med oppdrettsnæringen og da på grunn av bla. manglende lokal verdiskaping ( siste hendelser i Finnmark som eksempel ), spredning av lakselus og sykdommer.
Undertegnede har ved flere anledninger hørt brukt begrepet «de ønsker at det skal tilkomme verdier til vertskommunene«, sist fra oppdrettsnæringens landsforbund FHL på møte i iKystkonferanse i Trondheim 1. og 2. november 2012. Næringen gjentar altså stadig vekk » de ønsker at det skal tilkomme verdier til vertskommunene«.
Når den enkelte oppdrettsbedrift, og den samlede næring sitt landsforbund bruker samme begrep, «de ønsker at det skal tilkomme verdier til vertskommunene», så har jeg som ordfører i en liten vertskommune problemer med å ta næringen på alvor. « De ønsker at det skal tilkomme verdier til vertskommunene» er trolig så sammenfallende med det den enkelte kommunes ønsker, at jeg rett og slett vil gå så langt som å påstå at de farer med usannheter og at det er ett ledd i forhalings taktikk, det er ingen ting som kan tyde på at de virkelig mener det som de gjentatte ganger og ved flere anledninger hevder.
Det som i dag skjer utenfor vår kyst er etter min mening, som nevnt over, å betrakte som et ran av lokale verdier sett opp imot det næringen har i fortjeneste. Jeg mener at dette kan sammenlignes med andre «ran» som foregår uten at det tilfaller noe, eller forholdsvis veldig lite til lokalsamfunn, som eksempel uttak av regnskog, mineraler og oljeutvinning i sårbare områder.
Jeg vil sterkt understreke, at jeg som ordfører ikke har noe imot at virksomheter tjener penger, gjerne også mye penger, men det jeg ikke kan akseptere, er at det ikke skal tilfalle min kommune mer enn bare «smuler fra de rikes bord», det kan jeg ikke akseptere. Og jeg er ikke i tvil: Hadde den kommunale sjøallmenningen vært i privat eie, da hadde store vederlag for retten til å bruke den blitt betalt med den største selvfølgelighet.
Som ordfører i en vertskommune vil jeg oppfordre alle andre vertskommuner til å stå samlet mot dette uvesenet og ranet av lokale verdier, og jobbe opp mot Staten ved Stortinget, Fiskeridepartementet og Finansdepartementet . Det hevdes at sistnevnte trolig sitter med nøkkelen til løsning – en løsning som innebærer skatte-/avgiftsplikt i form av arealavgift eller tilsvarende til vertskommunene, for den eksklusive bruken av lokale naturressurser eller med andre ord bruken av den kommunale sjøallmenningen. Å være medlem i foreningen NFKK vil kunne være et godt steg i riktig retning, vi må samordne våre interesser og krav. Å tro at næringen selv bidrar uten sterkere virkemidler eller pålegg er jeg sikker på at vi bare kan glemme, til det er den for lite seriøs i flere uttalelser og meninger om dette emnet.
Vi har også snart Stortingsvalg, lokal verdiskaping bør trolig kunne være av interesse for flere partier til å ha i sine programmer for å markere seg for nettopp lokal verdiskaping i distriktene.
Roan 26.11.12
Jan Helge Grydeland
Ordfører
Roan kommune