Norsk kystsone er vår største allmenning som kjennetegnes av fri ferdsel, fritt fritidsfiske, det vil si fri adgang for alle. Men disponeringen av kystsonen og valget mellom ulike interesser er problemstillinger som i økende grad er på dagsorden i den enkelte kommune. Hvordan få til en god fordeling mellom de ulike anvendelsene? Hva skal vektlegges?
Statlige, fylkeskommunale, regionale og kommunale myndigheter står overfor betydelige utfordringer i sitt arbeid med å styre anvendelsen av de store arealene. Akvakultur er blitt en betydelig næring i Norge, laksen har i kraft av sine produksjonsmessige og markedsmeessige fordeler blitt en vinner. Norge har blitt en betydelig matprodusent. Dette er bra og viktig.
Det er fremover ventet en vekst i antall oppdrettsanlegg langs kysten. Nylig åpnet Fiskeri- og kystdepartement opp for utdeling av nye konsesjoner. Men hvor skal disse konsesjonene plasseres? I hvilken kommune? Det er ikke gitt at kommunene tilrettelegger for denne veksten lokalt. I dag har de lite igjen for det i form av lokal verdiskaping. Oppdrett konkurrer mot andre næringer om sjøarealet, næringer som kanskje bidrar til flere arbeidsplasser lokalt.
I rapporten fra Kontali Analyse «Arealavgift for oppdrettslokaliteter» er det gjort en vurdering av grunnlaget for en arealavgift som vil gi kommunene et insentiv til å tilrettelegge for nye anlegg i sine sjøområder. Det er også gjort en beregning av hvor mye en oppdrettskommune vil få i inntekter fra en gitt arealavgift. Rapporten er laget av Kontali Analyse.
Selve rapporten finner du her.
NFKK er opptatt av en god dialog med oppdrettsnæringen, men kommunene må få mer igjen for å sette av sjøareal til oppdrettsanlegg. NFKK ønsker derfor en arealavgift som tilfaller den enkelte kommune.
